Kartlav.
Ukjent målestokk

Så mektig det er, fjellet. Det virker uinntagelig, men har likevel evne til å trekke deg til seg.

I tusener av år, har vær og vind prøvd å fortære det, men uten nevneverdig resultat.

Triumferende står det der, kledd i avdempede farger, og strekker sine tinder

mot det blå teppet høyt der oppe.

En ubesmittet stillhet, bare avbrutt av et og annet vak i et speilblankt vann,

gjør opplevelsen dobbelt god. 

For der speiler også fjellet seg, og bukker ærbødig for de som evner og se.

Et par ben finner lindring i en bekk, etter timer med vandring på velbrukte stier.

Vannet i bekken er isende kaldt og krystallklart, der det sildrer lekent nedover på

sin lange reise mot det store blå. Som siden gir det tilbake som livgivende regn

i en evig syklus.

En varm sol tørker vel inngåtte støvler, og en fuktig rygg der sekken har vært.

Alt ånder fred, og en blåvinge kommer på en kort visitt

med løfte om at du ikke er glemt eller alene.

En varm vind fører den videre på ferden, og snart får den følge på sin blå reise,

og de to seiler videre dit vinden vil,

Alt dette fanger ditt blikk, og du tar det med deg 

videre på din reise.

Og din reise har vært lang, stadig på vandring,

stadig søkende etter indre fred.

Og den kommer deg i møte der ute.

Fjellets ro omfavner deg som Mahlers musikk, gripende og vakker.

Og du blir løftet ut av deg selv og inn i fjellets hjerte.

Med undring opplever du at at tankene faller til ro, kropp og sjel

blir befridd fra slagg, og innvendig press forsvinner.

Dype åndedrag av ren luft sprer seg rundt og tilfører kroppen nye krefter.

Lenge blir du sittende og nyte denne gaven som naturen har skjenket oss,

og tenker at her, ja akkurat her kunne du blitt evig lenge,

og du kan kjenne at du lever igjen.

Så er du ett med fjellet og stillheten.

❤

Roy Kvernhaug